“Tiden leger alle sår”. “Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge reir i det.”

Senest i går kveld gråt jeg over min kjære, elskede bestefar som døde for litt over 10 år siden. Etter en relativt kjapp kamp mot kreften, sa han takk og farvel et par dager før jul. Jeg husker det godt, for bestemor ringte og sa at bestefar hadde kollapset i gangen, da han skulle på do. Pappa reiste opp og var der den natten. Det var den natten jeg hadde en drøm jeg aldri glemmer – vi stod alle rundt bestefars seng, og han sa farvel til alle, ga meg en klem og jeg forstod når jeg våknet at han var ikke mer. Så kom mamma opp på rommet mitt dagen etterpå, og fortalte at bestefar var død. Den mannen som betydde mest for meg etter mamma og pappa, hadde forlatt oss.

Sorg kommer man aldri over, man bare lærer seg å leve med den. Jeg syns det er trist at han måtte forlate oss i en alder av 58 år. Det er så mye jeg skulle ønske han fikk sett – barnebarna som vokste opp, onkelbarna som gifter seg, får barn og opplever nye spennende ting utenlands. Å se at neste generasjon utvikle seg til selvstendige individer og får egne liv.

Jeg ville ha vist han tegninger fra ungdomsskolen, intervjuet i lokalavisen, presentert ham for de kjærestene jeg har hatt og sagt hvor glad jeg er i ham. Se at han og pappa er veldig like, spise opp Dent-godteriet hans og trykke på askebegersnurredåsa en gang til.

Det er så mye vi skulle ha gjort, så mye han skulle få sett og opplevd. Jeg savner deg.